– Det er ikke hårete å tenke eksport i Trondheim. Eksport bør være en naturlig konsekvens av at du har noe bra.

Thomas Ryjord er prosjektleder for Trondheim Calling og daglig leder i Polar Artist. Snart sju år etter at han først tok navnet i bruk har Trondheim Calling funnet en fast form som musikkkonferanse.

Nå er det jo andre gang Trondheim Calling arrangeres på denne formen, men det har jo vært en ganske lang utvikling fram mot det vi har i dag?
– Jo, Trondheim Calling-navnet ble første gang brukt av meg og Kim Aasli fra Blæst våren 2005. Kim var oppgitt over at så lite trøndersk musikk som ble spilt på utestedene, og syntes det var mye bra trøndersk musikk fra mange tidsperioder som fortjente å bli spilt på et dansegulv eller i en bar på kveldstid.
– Samtidig hadde han fått i oppdrag å gjøre noe med mandagene på Blæst. Det var en dag med lite folk, aldri konserter og lite omsetning. Vi laget dette konseptet med en DJ som bare spilte trøndersk musikk, konserter med trønderske band og viste videoer fra trønderske band. Alt handlet om trøndersk musikk. Etter bare et par mandager begynte det å bli fullt med folk, og konsertene var veldig populære. Mandagene ble de best besøkte ukedagen på Blæst. Det var helt vilt. Det ble avviklet etter et år. Litt av tidsmangel, men også fordi vi hadde fått til det vi ville. DJene på Blæst og ellers i byen begynte å spille trøndersk musikk, og det er virkelig ikke en problemstilling nå lenger.
– Så, et par år senere, var det færre og færre band fra Trøndelag som var med på By;larm og var med i Urørtfinalen. Disse nasjonale arenaene som nye band gjerne vil vise seg fram på. Vi ble veldig fort lei av denne debatten i Adressa og andre medier. Vi satt jo og drev et fullskala bookingbyrå med fire ansatte og hadde vannvittig mange interessante trønderske artister i stallen. Så vi merket ikke så mye til den problemstillingen, og syntes den var litt medieskapt og litt døll.
– Så vi tenkte på hva kan vi kunne gjøre for å bidra noe til de bandene som ikke er kommet dit at de for eksempel er i stallen vår. Først kom tanken om samleplate, samleplaten ble fort en turné. Polar tok kontakt med Tempo, som da het Rockfoum, og inngikk et samarbeid. Vi utlyste en demokonkurranse og fikk inn masse demoer. En uavhengig jury satte sammen platen også bare ballet ting på seg. Vi skulle egentlig bare ha et lite releaseparty. Men vi spurte bandene på plata om de ville spille og alle sa ja. Så da hadde vi en lineup på 21 band. Så booket vi verkstedhallen og Ramp, så da ble det en slags minifestival. Vi hadde også en liten paneldebatt og da ble det en mye større markering enn opprinnelig planlagt. Platen fikk masse gode kritikker, mange band ble nevnt i mange sammenhenger og kvelden ble jo helt utsolgt klokka åtte på kvelden. Etterpå sendte vi Soup, G.O.D.S. og St. Helen på turné over hele Norge.
– Etter det så vi behovet for en regional konferanse ut av dette. Vi så vel at bandene i prosjektet var mer en nok i seg selv, og at vi ikke trengte å lage CDer eller turnéer. At det som trengtes var en arena hvor musikere og bransje kan møtes.

Er Trondheim Calling i ferd med å bli en større paraply enn bare konferansen? Jeg tenker for eksempel på Song:Expo som ble arrangert i vår.
– Ja. Trondheim Calling er ikke bare konferansen. Trondheim Calling er et prosjekt som skal jobbe for å stimulere aktører som holder på med musikkeksport. Gjennom kompetansehenvende tiltak, gjennom å tilby folk tilgang til nettverk, og ved å markedsføre utøvere og regionen. Song:Expo er en del av Trondheim Calling som retter seg mot profesjonelle låtskrivere. De som skriver enkeltlåter som selges til andre, det er en kjempestor næring på verdensbasis. Det er forskjellige ting som henger under Trondheim Calling, men konferansen er hovedarenaen og det største prosjektet vi driver på med.

Du sier jo at det er en plan om å stimulere til eksport som ligger i bunn for Trondheim Calling. Er ikke det litt «hårete»? Bør man ikke satse på å ha et gjennombrudd nasjonalt først?
– Nei, det er ikke det. Jeg tror det er kjempeviktig at vi bygger regionen her, at vi legger til rette for at det skal gå an å drive med musikk på profesjonelt nivå også fra Midt-Norge. Jeg mener det er vårt egent ansvar å jobbe opp vår egen region med tanke på musikkproduksjon. Vi kan i hvert fall ikke forvente at noen andre skal gjøre det for oss.

Mange tenker umiddelbart at det er for hårete og gå rett fra Trondheim til utlandet, at det naturlige er å gå via Oslo. Men når du sier at målet er å bidra til profesjonelle aktører, som kan leve av dette, så er det kanskje bare en konsekvens av det? Få kan leve av å være bare i Norge.
– Ja. Eksport er ofte en konsekvens av at du har et bra produkt. Har du laget noe jævlig bra så vil folk ha det. Vi ønsker jo med dette prosjektet og bidra til å legge enda mer til rette for at folk lager bra ting da, og når de har laget noe bra så vet de hva de skal gjøre med det for å få det videre. Det er ikke hårete å tenke at man skal ut av Norge for å spille. Mange band reiser utenfor eget hjemland og spiller konserter hele tiden. Noen musikkmiljø er mer uredd en andre, Islandske band må jo ut. På Island er det litt over 300.000 innbyggere og 200.000 av dem bor i Reykjavik. Så islandske band drar jo gjerne ut for å spille før de har spilt en eneste konsert på Island. Særlig viss du jobber med en sjanger som kanskje er ganske smal i et lite land, så er det mest sannsynlig et gigantisk marked for den musikken bare du drar utenfor Norden.

Du beskriver jo Trondheim Calling fram til på mange måter som et overskuddsprosjekt. Det har vært veldig mye bra artister som ikke hadde fått vist seg fram før. Men er det nå en fare for at demobandene brukes opp når det nå blir årlig?
– Det er et veldig godt spørsmål, etter første gangs gjennomføring i 2011 så var vi forferdelig fornøye med lineupen. Mange hadde fått tatt del i fantastiske konsertopplevelser med band som knapt nok hadde spilt live før og mange band som fikk møte musikkbyen for første gang. Jeg husker spesielt godt konserten med Mageplask som jeg tror hadde spilt en konsert før.

Jeg satt jo i den juyren og jeg husker at vi tvilte lenge på dem. Det var noe med dem som gjorde at vi var redde for at det bare var tull. Men riffet var jo så bra.
– Riffet var bra! Men pressebildet var litt tvetydig og dette er studenter så ingen hadde hørt om dem. Juryuen var redde for at det bare var tull, men riffet var bra og det var riffet som fikk dem gjennom. Det er låta som teller. Men når de sto og spilte på den utescenen så var både de og publikum kjempebegeistret. Det er en skrekkblandet fryd for det er egentlig ingen som helt vet hva som skjer nå.
– I planleggingen nå så måtte vi spørre oss selv om hvordan demobunken blir i år. Blir det blodfattig? Men alle de søkende demobandene klarte jo å gjøre den påstanden til skamme, for det var enda høyere nivå. Samtidig var juryen i år enig om å holde terskelen lav på demoband. Mange band søkte som demoband ble ikke plukket ut fordi de er for etablerte. De kan bli booket til det øvrige programmet, men demobandene skal være nye prosjekter.