I ph.d.-prosjektet mitt skal jeg se på norske spillefilmers posisjon i de nye digitale markedene. Et spørsmål som dermed gnager litt er «hvofor spillefilmer?» Hva er det med dette formatet jeg synes er så viktig og ikke minst, «hva ville Ibsen gjort?»
Jeg må gå en liten omvei for å komme til poenget, så jeg kan like godt starte på den nå. Den gangen jeg begynte å studere måtte jeg vente et halvt år før jeg kunne begynne på filmvitenskap grunnfag. Tanken var nok at folk skulle ta ex.phil/ex.fac på det halve året, men jeg valgt heller å ta dramaturgi og Norsk teaterhistorie.
I dramaturgi snakket vi mye om Ibsen og eksamen handlet om En folkefiende. Et av spørsmålene handlet om hvordan du ville sette opp det stykket i dag. Jeg husker jeg diskuterte paradokset i å sette opp Ibsen på nytt i det så mye av kraften lå i et at det var (hadde vært) samtidsdrama. Ved å sette opp Ibsen i dag må man velge mellom å gjøre det til et historisk drama eller «modernisere» det. Det siste vil ofte bety å svekke stykket. Jeg minnes en Trøndelag Teater oppsettning av et Dukkehjem der siste akt foregikk på nittitallet. Jeg forstår ønsket om å vise at det stadig er relevante problemstillinger, men det blir likevel litt kraftløst at Nora forlater Helmer i en tid der hverken forbrukslån eller skilsmisser er direkte uvanlig.
Så er det åpenbart også et problem å gjøre det som en gang var et samtidsdrama til historiske drama ved å låse det til sin opprinnelige form, særlig om dramaet er En folkefiende der det uttales at «en sannhet varer i høyst 17 år».
Mitt svar den gang var at det som åpenbart var mest i Ibsens ånd, WWID?, var å skrive noe selv. Og på slutten av 1990-tallet da denne eksamen ble levert var det også åpenbart at det som var mest i Ibsens ånd ikke var å skrive teater, men å skrive film.
Uten at det ble mer en det halve året med teatervitenskap på meg antar jeg at Ibsen valgte teateret som form fordi det på slutten av 1800-tallet var et særlig sentralt medie. Det var populært og hadde samtidig høy status og ikke minst rom for den tydelige og selvstendige stemmen. Dermed kunne teateret prege samfunnsdebatten og var et naturlig arbeidsted for en Ibsen som ville lage fortellinger og påvirke samfunnet.
Jeg tør påstå at gjennom 1900-tallet var det spillefilmen som tok over denne rollen. Populær, men også med (etterhvert) høy kulturell status og ikke minst med rom for tydelige selvstendige stemmer. En Ibsen født hundre år senere ville laget film.
Men hva med en Ibsen født i 1968? Ville han fortsatt laget film, eller ville han jobbet med TV? Eller «serier» som det kanskje er mer presist all den tid vi tenker på dramaserier som for det meste ses ikke-linært. For all del, TV var ganske viktig gjennom store deler av 1900-tallet også, men med enkelte hederlige unntak var det mindre plass for den selvstendige stemmen og de dramaverkene som kunne krysse grensene mellom populær- og høy- kultur. I dag, ikke minst i kjølvannet av nyheten om at det i år lages flere norske dramaserier enn filmer, er det mye som tyder på at «serien» er det dominerende formatet. Og dermed Ibsens foretrukne.
Det var en ca fem hundre ord lang omvei. For det som egentlig er spørsmålet er, om filmen ikke lenger er det sentrale mediet. Hva skal filmen da? Eller rettere sagt hvor? Er det å diskutere strategier og direktiver rundt strømming litt som når kommunsetyret på Steinkjer lette etter årsaker til nedgangen i kinobesøk på åttitallet og diskuterte kvaliteten på stolene i kinosalene. De lokale faktorene hadde strengt tatt lite å si for kinoene i møte med VHS. Samtidig er det kanskje lite vits i å diskutere strategier for spillefilmen i hjemmemarkedet om dens tid rett og slett er over.
Samtidig er det åpenbart en grunn til at jeg velger å se på spillefilmen og bare den i mitt prosjekt. Jeg opplever filmen som et særlig godt fortellerformat og har ingen tro på at vi kommer til å slutte å lage film. Så har vi heller ikke sluttet å lage eller gå i teater. Kan vi da se for oss at filmen skal inn i en ny fase nå? Og er det da noe å lære av teaterets gang fra sentralt medie til et mer spesialisert og perifert medie?