Prosjektskisse til formidlingskurs
Digitaliseringen, særlig av distribusjonsleddet, har kastet om kull på hele kultur- og mediefeltet. I filmbransjen er dette like sant som i de øvrige bransjene, men med viktige unntak. Kinobesøket består og de tradisjonelle store aktørene ser ut til å holde posisjonene sine. Samtidig er hjemmemarkedet helt forandret, nye aktører har tatt over og inntektene er etter alt å dømme langt lavere.
Hollywood ser ut til å ha endret sine strategier og satser tydeligere på visse
sjangre og færre filmer. Der kinolansering nesten kunne regnes som en reklamekampanje for framtidig DVD-utgivelse, kan det nå virke som tilgjengelighet og prissetting på det digitale hjemmemarkedet brukes for å skape oppmerksomhet rundt kommende kinofilmer.
For den norske filmbransjen kan det imidlertid virke som om det er vanskelig å
finne nye strategier i møte med en ny virkelighet. Selv om norsk film samlet holder på (gode) markedsandeler og det norske kinobesøket holder seg høyt, er det vanskeligere å tjene penger for det enkelte prosjektet. Flere norske lanseres årlig nå enn for ti år siden, men færre filmer oppnår høyt kinobesøk.
Videre er det lite håp for de filmene som ikke treffer på kino til å finne et publikum senere. Hjemmemarkedet gir langt mindre avkastning en tidligere og der vi kan anta at norsk film hadde en viss markedsandel i DVD-markedet vet vi at den er langt lavere i strømmemarkedet. Dette gjelder i særlig grad hos den soleklart største aktøren, Netflix.
Prosjektet mitt skal i første rekke handle om hvilke strategiske valg, og hvilke
strategiske muligheter norske filmdistributører tar/har i dagens marked. Dette skal primært undersøkes ved å følge ett eller flere filmprosjekter tett.
Min nåværende hypotese er at de har få strategiske muligheter da de hele tiden
må tenke på enkeltfilmen de selger akkurat nå. Og at bransjen dermed vil trenge hjelp for å etablere seg tydelig i hjemmemarkedet igjen.